- Da sees vi i kveld da. Gleder meg. Hun har nølt en stund, nå skriver hun ja, lukker hun øynene og trykker send. Da hun kommer, sier han ingenting, bare omfavner henne, kysser henne grådig, løfter vesken av skuldrene, kler av henne yttertøyet og fører henne videre inn. Puster henne i nakken. Går rundt henne, stryker. Drar av henne skjørtet. Hånden hans setter røde merker. -Liker du det, hvisket han. Min lille tøs. Tenner biter i brystvortene og fingre finner veien inn. Hun forsvinner i pust og bankende puls. Han legger en hånd over halsen hennes, snur henne rundt. Fortsett å lese →
Hun vred på vinglasset. Først den ene veien, så den andre. Vippet det fram og tilbake, så hvor langt hun kunne helle før vinen rant over kanten. Balansekunst. Det var tidlig i april og overskyet. For kaldt til å sitte ute. Den tiden av døgnet som hverken var dag eller kveld. Det melankolske mellomrommet hun likte best av alt. Vinden kjemmet håret hennes. Tuperte. Krøllet. Savnet var det samme som før, men det kjentes tyngre og mørkere nå som hun ikke hadde rett til å eie det. Man har ikke lov til å savne noe som aldri har vært. Hun tegnet kruseduller i en notisbok. Ordene fant ikke hverandre. Ikke i dag. Røykeren i døren kremtet. Blåste en røykring vinden umiddelbart slukte.. – Jøss, sitter det noen her ute? – Ja, jeg er helt ute. De smilte. – Du ser ut som du har tapt penger i poker. Vet hvordan det føles. -Nært nok. Hun tømte glasset i en slurk, nøt det korte øyeblikket av varme som bredte seg i magen. I det hun passerte ham, snudde hun seg - Jeg har bare en masse å spille med, men finner ingen som vil ta imot innsatsen.
Noen har sendt meg en Youtube-video. Den handler om verdensrommet, om hvor store og bitte små vi er. Samtidig. Det er sikkert meningen at man skal bli litt glad av den. At ting skal falle på plass. At vi skal forstå hvor betydningsløse de er, disse hverdagslige tingene vi bekymrer oss for. Som om jeg ikke visste det fra før. Jeg har varm kaffe i et tjukt plastkrus fra Bodum. Et sånt krus som er både presskanne og kaffekopp på en gang. Liker det kruset. Liker at det holder innholdet glohett og fingrene mine passe kalde. Grønn gummi i en ring rundt plasten. Så enkelt er det å beskytte noen fra varmen.
Det er mørkt ute, noen dager blir det bare ikke ordentlig lyst, så jeg tenner stearinlys og krøller meg sammen under teppet. Snart skal jeg spise julemat og kanskje sitte på den stolen Jacob Sande eller Erling Legereid en gang satt i. Kjenner jeg familien rett skal vi sikkert diskutere like høylydt også. ”Selv er vi så små, så små, og jorden er så liten. Snurre rund og rundt i himmelrommet hele tiden.” Jeg leste nettopp noe du har skrevet, det er lenge siden sist for det pleier å gjøre så vondt, og du skriver fortsatt den samme historien, om om og om igjen, den uten begynnelse og slutt, og det slår meg at det ikke gjør vondt lenger, at du går i bane og at det var jeg som slapp unna.
Jeg slapp unna orkanen også. En frisk bris, det var alt. Slipper dessverre bestandig unna orkanen. Jeg liker vær. Tenker på det nye ansiktet, hans fine som har brukt høsten på å ta plass, helt uten lov, at han nynner i bakhodet mitt og at det durer i brystkassen hans når han synger. Jeg elsker den duringen. Blir svimmel og glad og vil ham fullt og helt, og det må jeg ikke for en dag vil han legge merke til det, jeg tror kanskje det var i går, og da vil han svinge til venstre, ut av veien vi går på hver vår side av, uten å si noe. Skylder meg ingen ting. Og jeg må fortsette min bane. “Rundt og rundt og rundt og rundt. Rundt og rundt og rundt og rundt. “
Det har vært stille her inne så lenge. Jeg savner bloggen min, men finner ingen ord å formidle for tiden. Så – i mangel på noe annet legger jeg ut en film med litt vakker musikk. Dette er fra jubileumskonserten til koret jeg synger i. Vi har forresten gitt ut en vakker juleplate i år. Den heter To Whom We Sing, og er en samling kjente og kjære julesanger, norske og engelske. Så hvis dere vil komme i julestemning… Jeg sier dere. I håp om at det kanskje finnes noen der ute som fortsatt kikker innom innimellom. Ønsker dere en god avslutning på den mørke måneden november.
Håper dere nyter vakre Stabat Mater, komponert av den flotte norske komponisten Andrew Smith
I gangen mangler det et par sko, han ser det med en gang han åpner ytterdøren. Et øyeblikk nøler han, så plukker han opp avisbunken på trappen, slenger sekken fra seg på gulvet og dytter PC-vesken han inntil veggen med foten. Trenger den ikke, ikke i dag. Tar turkjelen med inn på kjøkkenet. Orker ikke krangle med den monstrøse, rødglinsende espressomaskinen nå. Det ligger døde mygg og flyter i gruten. Han skyller, heller i nytt, friskt vann, finner fram kokekaffen. Avisene skriker tause fra forsidene, men ingenting av det han leser når inn. Han pleier alltid å starte med den rosa, blar på måfå. Øverst på side åtte ser han seg selv i øynene. En liten notis, bare. ”Det har ikke lyktes DN å komme i kontakt med administrerende direktør…” Kaffen smaker bjørk og bålrøyk. Tankene har pigger og er feilkonstruerte. Han vet hvor manglene ligger, bare ikke hvordan han skal reparere dem. Han flytter seg inn i stuen. Det føles ikke bedre der. Fortsett å lese →
