En fjær på veien

Plutselig var de bare der. To engler i buskene bak søppelsjakten. Heldigvis hadde jeg vært en ordentlig pike denne dagen. Bosset var sortert forskriftsmessig i grønne, blå og vanlige plastposer. Ubevisst trakk jeg et lettelsens sukk.

Jeg glemte å nevne at jeg fant en hvit fjær på veien rett ved. Jeg valgte å ikke fundere mer på det.

20140406-172615.jpg

Tause grønne menn

Jeg tenker på våren
og plutselig skriver jeg noe igjen
tar mentale notater
idet t-banevognen slukes av tunellgapet på Hasle
På Carl Berner husker jeg deg
i magen
Pleide se etter deg der
Det er lenge siden og
du kjørte alltid bil.
Svart
Var du Ham?

Etter Tøyen er det sitteplasser
Ingen firkantede rundkjøringer under jorda
Noen har sett en blåveis
lagt den ut på instagram
Og enda er det bare februar
og for tidlig, alt for tidlig
Det er et tynt lag is på asfalten
Glatt.
Var det du som glapp?

I Akersgata snør det. Våte filler.
Cappelens kaffekrus har ikke lenger sitater
av Lars Saaby Christensen
men latten smaker det samme
Jeg liker skjegg nå.
og Havet har fortapt meg til ensomhet
De grønne mennene ved jobben er tause
Alltid
Var du?
Var det jeg som slapp?

Starter med duften av regn

Kveldene med torden og lyn
Regnperler i håret. Deg. Deg
Og meg. Med håpet
Så - bare kvelder med torden
Vått hår og vann som renner

Ned

Ingenting å tilgi, men så mye å glemme
Eksponeringsterapi
Starter med duft

Duft tar tid. Etterpå
kommer regnet
Kanhende, noen netter, begge
Samtidig

Og en gang må det bli ord. Ikke nå
Til høsten kanskje
Steder før ord. Steder
Benker

Men aldri musikken
Starter
med duften av
regn
 
 image

Et slags julebrev

 

image

Kjære deg!

Jeg har tenkt på det så lenge, at jeg skulle skrive til deg. Det skulle vært et sånt brev som er skrevet med penn på papir.  Det er rart å tenke på at du aldri kjente håndskriften min. Selv etter alle disse årene, alle disse ordene som ble vekslet mellom oss, kjente du ikke bokstavene slik de ser ut når de tegnes av min hånd. En gang skrev jeg løkkeskrift, men noen lurte meg til å bytte til formskrift akkurat da løkkene var i ferd med å bli personlige. Det angrer jeg på, men jeg skriver som jeg skriver. Skriften min er akkurat som meg: I starten er den ordentlig, pen og litt forsiktig, etter hvert som jeg kommer i gang, blir trygg på det jeg vil si og den jeg vil si det til, blir den ivrig, rotete, impulsiv og litt slurvete.  Jeg vet du ville slitt på slutten av brevet, med å forstå hva som sto der. Men det er jo litt av sjarmen, er det ikke? Man skal ikke forstå alt med engang. Les videre