For en dag vil han legge merke til det

Posted on by stjernetyven
6

Noen har sendt meg en Youtube-video. Den handler om verdensrommet, om hvor store og bitte små vi er. Samtidig. Det er sikkert meningen at man skal bli litt glad av den. At ting skal falle på plass. At vi skal forstå hvor betydningsløse de er, disse hverdagslige tingene vi bekymrer oss for. Som om jeg ikke visste det fra før. Jeg har varm kaffe i et tjukt plastkrus fra Bodum. Et sånt krus som er både presskanne og kaffekopp på en gang.  Liker det kruset. Liker at det holder innholdet glohett og fingrene mine passe kalde. Grønn gummi i en ring rundt plasten. Så enkelt er det å beskytte noen fra varmen.

Det er mørkt ute, noen dager blir det bare ikke ordentlig lyst, så jeg tenner stearinlys og krøller meg sammen under teppet. Snart skal jeg spise julemat og kanskje sitte på den stolen Jacob Sande eller Erling Legereid en gang satt i. Kjenner jeg familien rett skal vi sikkert diskutere like høylydt også.  ”Selv er vi så små, så små, og jorden er så liten. Snurre rund og rundt i himmelrommet hele tiden.”  Jeg leste nettopp noe du har skrevet, det er lenge siden sist  for det pleier å gjøre så vondt, og du skriver fortsatt den samme historien, om om og om igjen, den uten begynnelse og slutt, og det slår meg at det ikke gjør vondt lenger,  at du går i bane og at det var  jeg som slapp unna.

Jeg slapp unna orkanen også. En frisk bris, det var alt. Slipper dessverre bestandig unna orkanen. Jeg liker vær. Tenker på det nye ansiktet, hans fine som har brukt høsten på å ta plass, helt uten lov, at han nynner i bakhodet mitt og at det durer i brystkassen hans  når han synger. Jeg elsker den duringen. Blir svimmel og glad og vil ham fullt og helt, og det må jeg ikke for en dag vil han legge merke til det, jeg tror kanskje det var i går, og da vil han svinge til venstre, ut av veien vi går på hver vår side av, uten å si noe. Skylder meg ingen ting. Og jeg må fortsette min bane. “Rundt og rundt og rundt og rundt. Rundt og rundt og rundt og rundt. “

Stabat mater

Posted on by stjernetyven
8

Det har vært stille her inne så lenge. Jeg savner bloggen min, men finner ingen ord å formidle for tiden. Så – i mangel på noe annet legger jeg ut en film med litt vakker musikk.  Dette er fra jubileumskonserten til koret jeg synger i. Vi har forresten gitt ut en vakker juleplate  i år. Den heter To Whom We Sing, og er en samling kjente og kjære julesanger, norske og engelske. Så hvis dere vil komme i julestemning…  Jeg sier dere. I håp om at det kanskje finnes noen der ute som fortsatt  kikker innom innimellom. Ønsker dere en god avslutning på den mørke måneden november.

Håper dere nyter vakre Stabat Mater, komponert av den flotte norske komponisten Andrew Smith

Kammerkoret NOVA synger Stabat Mater

307 meter ned (novelle)

Posted on by stjernetyven
9

I gangen mangler det et par sko, han ser det med en gang han åpner ytterdøren. Et øyeblikk nøler han, så plukker han opp avisbunken på trappen, slenger sekken fra seg på gulvet og dytter PC-vesken han inntil veggen med foten. Trenger den ikke, ikke i dag. Tar turkjelen med inn på kjøkkenet. Orker ikke krangle med den monstrøse, rødglinsende espressomaskinen nå. Det ligger døde mygg og flyter i gruten. Han skyller, heller i nytt, friskt vann, finner fram kokekaffen. Avisene skriker tause fra forsidene, men ingenting av det han leser når inn. Han pleier alltid å starte med den rosa, blar på måfå. Øverst på side åtte ser han seg selv i øynene. En liten notis, bare. ”Det har ikke lyktes DN å komme i kontakt med administrerende direktør…” Kaffen smaker bjørk og bålrøyk. Tankene har pigger og er feilkonstruerte. Han vet hvor manglene ligger, bare ikke hvordan han skal reparere dem. Han flytter seg inn i stuen. Det føles ikke bedre der. Fortsett å lese →

En kvist til glørne, bare

Posted on by stjernetyven
6

  En kvist til glørne, bare – lydfil

Det var vårlyst den kvelden du gikk sakte i gatene. Kanskje svarttrosten sang. Hånd i hånd rett mot henne, men du så henne ikke. Så henne aldri. Noen hadde lest dikt og hun kjente duften fra skinnjakken din i det du passerte. Man kan gjøre seg selv usynlig hvis man vil. Enkelt. Skru av lyset og bli til ingenting.  Hun var aldri i den gaten, ingenting var sant, og du så lykkelig ut. Så var det i alle fall godt for noe. Det er en kunst å få bålet til å brenne så lenge som mulig uten å bruke for mye ved. En kvist til glørne, bare. Det skulle så lite til. Navnet ditt tilhører en person som ikke finnes og Polarstjernen lyser selv om man lukker øynene.